Lyngenlæstadianisme – vekst, splittelse og utfordrende tider

Den følgende teksten er først publisert i Menneske og miljø i Nord-Troms. Årbok 2013. Teksten er ikke tilgjengelig på nett. Den er egentlig ikke spesielt tilgjengelig i papirform heller. Dermed velger jeg å publisere den her.

Holmen i Birtavarre 1890: Det er søndag og tid for tekstlesing. Far i huset finner fram salmeboka, velger en salme, ”Af Høiheden Oprundet Er”, og de som er til stede synger. Det er familien – storfamilien – og naboene. Etter salmen ber han en bønn, før han leser fra Luthers postille.  Det tar si tid. Han avslutter med mer salmesang, og med Fader vår.

Lyngseidet 2013: Det er fredags kveld. Kveldssamlinga under stevnet er akkurat avslutta. Utenfor kirka stimler folk urytmisk i flere retninger. Noen står og røyker sammen. Andre går til bilen. En mann retter litt på dressjakka før han snur på kirketrappa og går inn igjen. Der inne begynner en ny salme. ”Af Høiheden Oprundet Er”. Kvelden kan bli sein.

Læstadianismen er et fenomen som i grunnen er vanskelig å definere. Det er en folkebevegelse satt sammen av mennesker som tenker og handler litt på samme måte. Det er en idelære, en ”isme”, med et mer eller mindre bestemt innhold, det er et begrep for en hendelse i historien. Denne artikkelen forsøker å sette noen rammer for hva læstadianismen er og ikke er. Dette gjør den gjennom å ta fram noen særtrekk. I tillegg skal jeg se forbi det geografiske og historiske mangfoldet og gå mer spesifikt inn på Lyngen og Nord-Troms. Altså handler denne teksten ikke egentlig om ”læstadianismen”, men om ”lyngenlæstadianismen”.

Historie og framvekst

Aller først: Hva er så læstadianismen? Læstadianismen er en konservativ kristen bevegelse som oppsto rundt og fikk sitt navn fra presten Lars Levi Læstadius på midten av 1800-tallet i Nord-Sverige. Dernest: Hva er lyngenlæstadianismen? Lyngenlæstadianismen vil si den læstadianismen som har sitt geografiske og historiske tyngdepunkt i Lyngen-området.

Historien om læstadianismens begynnelse er skrevet mange ganger før. Kanskje kjenner du til hvordan Lars Levi Læstadius (1860-1861), en svensk-samisk prest i den svenske kirka, skapte en vekkelse rundt seg og menigheten i Karesuando? Kanskje vet du at Læstadius advarte særlig mot alkoholen og mot et syndig liv, og ba sine tilhørere om å vende om til sann kristendom? Kanskje vet du at det i løpet av få år fra 1844/1845 blei til en bevegelse med deltakere både i Sverige, Finland og Norge? Og jeg regner nesten med at du har hørt om hvordan de to samiske predikantene Antin-Pieti (1825-1898) og Juho Mattias Siikavuopio (1828-1881) kom til Lyngen i 1848, nesten kullseilte, og kom i land både i Skibotn og i Pollen.

Det du kanskje ikke vet så mye om, er hvordan læstadianismen ikke er aleine som vekkelse. Store deler av Nord-Europa blei fra slutten av 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet prega av pietistiske og andre kristne vekkelser. Lengst i nord var det flere forløpere til læstadianismen, som for eksempel den såkalte ”roper-bevegelsen”.

Det er heller ikke sagt så ofte at læstadianismen kom til å spre seg og vokse ut fra sitt nordlige opphav. Ferden gikk først over havet til USA med utflyttere som hadde både salmebok, Luther, Læstadius, Bibel og ei sterk tro i bagasjen. De skapte en lang rekke læstadianske menigheter der over. Derfra skulle ferden gå videre til Latin-Amerika, til Nigeria, til India. Sammen med misjonsbestrebelsene fra Norden, som brakte vekkelsen til Russland og Baltikum, skulle dette gjøre læstadianismen til den nordiske vekkelsen med størst utbredelse. Så er der altså en sammenheng mellom bedehuset i Manndalen og det vesle forsamlingshuset i Uttar Pradesh i India.

Nord-Troms var altså et tidligere stopp på veien. Her kom den læstadianske kristendommen til å bry seg lite om etniske og språkmessige grenser. De fleste av bygdene i Nord-Troms kom i løpet av siste halvdel av 1800-tallet til å få læstadianske forsamlinger. I noen av bygdene skulle de aller fleste bli læstadianere, som i Birtavarre. I andre bygder skulle læstadianerne forbli en mer eller mindre jevnbyrdig minoritet.

Når det er snakk om læstadianismen i Nord-Troms, er det et navn som stikker seg ut: Erik Johnsen (1844-1941) fra Manndalen vokste opp i den lille sjøsamebygda, og skulle snart utmerke seg innenfor forsamlingen av de kristne. Flere har skrevet om Johnsens liv og betydning for læstadianismen. Jeg skal derfor ikke gå langt inn på dette videre, men heller henvise til andre tekster (se Sivertsen 1955, Andreassen og Olsen 2004, Olsen 2004, Kristiansen 1999).

Den læstadianske bevegelsen vokste sterkt i løpet av 1800-tallet. Dette er trolig en av de viktigste årsakene til konfliktene som skulle komme fram mot inngangen til 1900-tallet. Fra at menigheten blei leda og organisert fra Karesuando og Pajala, der Læstadius virka fram til han døde i 1861, var læstadianismen blitt til en stor organisme av lokale menigheter i flere land. Avstandene var blitt store. Predikantene var blitt mange. De lokale lederne det samme. Dette peker på en av de andre vesentlige årsakene til konflikter: et mer uoversiktlig og utydelig lederskap. Slik kunne ikke lenger teologiske uenigheter og uklarheter avgjøres enkelt av en leder eller et eldsteråd i Sverige.

Erik Johnsen blei den som først og fremst skapte lyngenlæstadianismen. Han var den som leda an i konfliktene med predikanter fra steder som Øst-Finnmark, Ofoten, Finland og Sverige. Konfliktene eskalerte. Predikantene kunne ikke bli enige om hva som var den rette læra, ei heller om hvem som skulle bestemme hva som var den rette læra. Et resultat av splittelsene var at lyngenlæstadianismen sto fram som en egen retning eller fraksjon – faktisk den eneste særnorske retningen. Den nevnte Erik Johnsen var sentral i konfliktene, og blei den sjølsagte lederen. Johnsen samla også et predikantråd rundt seg, som seinere skulle ta over, han pleide nær kontakt med prester i Den norske kirke, og han skreiv redegjørelser om ”den kristelige tro”. To av disse er seinere brukt gjentatte ganger for å beskrive hva som er nettopp lyngenlæstadianismens lære.

Lyngenlæstadianismens ideinnhold, praksis og organisasjon

Å skildre ideinnholdet i lyngenlæstadianismen kan gjøres på ulike måter. Beskrevet generelt, og med betoning på hva som er innafraforståelsen, handler det rett og slett om kristen lære slik den presenteres hos Martin Luther og i Confessio Augustana. Dette er likevel for vagt. For å spisse det, velger jeg å karakterisere lyngenlæstadianismen som en form for konservativ kristendom med røtter i pietisme og vekkelsestradisjon. Det konservative eller tradisjonalistiske ligger i skepsisen mot endringer, nyvinninger og reformer hva kristendommen angår. Pietismen viser seg gjennom at den enkeltes inderlige og personlig opplevde tro og kristne erfaring er et tema, samt gjennom en såkalt dualisme der verden og menneskelivet fortelles som å stå i en kamp mellom Gud og Djevelen. Vekkelsestradisjonen kan ses i fortellingene om hvordan den enkelte har blitt kristen, vakt eller omvendt, samt i fortellingene om hvordan flere vakte har funnet sammen i trosfellesskap.

Dette er kanskje også for vagt. Samtidig er det slik at Erik Johnsen, når han beskriver ”Læstadianernes tro og lære” i 1934, er nettopp generell og opptatt av å framstille lyngenlæstadianismen som tro mot Den norske kirkes evangelisk-lutherske lære. Læremessig er det slik sett ikke så mye innholdet som strengheten i viljen til å forsvare læra uforandra som gir lyngenlæstadianismen sitt særpreg.

Det er lettere å se lyngenlæstadianismens særpreg i praksis og organisasjon. Predikanten og forsamlingen står særdeles sterkt. Forsamlingene er de religiøse møtene. De har ulik karakter og ulikt omfang. Den ”vanlige” søndagssamlingen består først og fremst av tekstlesing, bønn og sang. Under stevner og predikantbesøk er det – som navnet på sistnevnte antyder – predikantenes taler som står i sentrum. Predikantene reiser rundt i de mange lokale menighetene i løpet av året og holder forsamlingshelger. I tillegg er det en rekke årvisse stevner. Disse varierer fra retning til retning, og har endra seg i løpet av åra som er gått. Både Lyngseidet, Skibotn, Birtavarre, Nordreisa og Skjervøy har stevner i løpet av året. Til stevnene kommer folk fra andre steder og menigheter også. De blir dermed viktige både sosiale og religiøse samlingsanledninger.

Predikanten skal tale til menigheten i forsamlingen. I de viktigste ritualene er det talen til predikanten som står fram som det aller viktigste. Stevnet og forsamlingshelgen kretser begge rundt predikantenes tale. Å være på forsamlingen kalles å være ”under Ordets hørelse”, og er av største betydning for den kristne i en lyngenlæstadiansk sammenheng. I ”Læstadianernes tro og lære” fra 1934 blir det understreka hvor viktig ”Ordet” er. I en rekke av polemiske utsagn retta mot andre kristne retninger, skriver Johnsen: ”Vi forkaster alle retninger som mener at den Helligånd bliver menneskene tildelt uden det utvortes ord, ved deres egen beredelse og gjerning.” Det blir nødvendig for den enkelte å være til stede på forsamlingene og høre predikantenes tale, ikke bare for å styrke sin kristentro, men for i det hele tatt å framstå som kristen. Gjennom en slik praksis og ideologi definerer læstadianerne seg innenfor en luthersk sammenheng, men skiller seg ut gjennom å sette likhetstegn mellom tro og deltakelsen på forsamlingen.

Predikanten står nødvendigvis sentralt. Han – det er og skal alltid være en mann – skal ha et dobbelt kall. Det betyr at han skal oppleve at både Gud og forsamlingen kaller han til å virke som predikant. I praksis betyr dette at forsamlingene, gjennom predikantkollegiet først og fremst, peker ut dem som kan komme inn som reisekamerat til den eldre predikanten. Ingenting skjer gjennom valg eller formaliserte strukturer. På 1950-tallet skjer likevel en institusjonalisering der uformelle strukturer gjøres mer formelle, der valg og utsending av predikanter offentliggjøres i Under Vandringen (månedsbladet som fra 1948 brakte nytt og bibelord til fjern og nær), og der de læstadianske menighetene blir en høringsinstans.

Institusjonaliseringen får også sitt uttrykk når det gjelder steder og forsamlinger. Uten at det er klare grenser, kan man si at det mellom 1930 og 1970 skjer en endring av forsamlingssted. Før dette blir forsamlingene holdt i private hus. I løpet av den nevnte perioden bygges det forsamlingshus en lang rekke steder. Dermed flyttes forsamlingene fra en mer privat, lokal eller familiær sfære til en offentlig og sentral sfære. Overgangen fra husforsamling til forsamlingshus skjer gradvis. I Vadsø har menigheten bedehus allerede i 1875. I Skibotn kommer bedehuset på 1890-tallet. Manndalen får sitt hus i 1946, mens Birtavarre får sitt i 1937. Kaldfjord får sitt hus i 1930, Badderen i 1958-1959, Burfjord i 1963-1964 og Oksvik får sitt hus i 1965. I Tromsø får menigheten sitt eget hus på Strimmelen i 1970. Samlingene hadde før det vært holdt i en av byens kirker.

Overgangen fra husforsamling til forsamlingshus innebærer muligheten både for rituell nyskaping og rituell formalisering. De nye husene som bygges, likner alle på kirkebygg. Flere av forsamlingshusene blir også åpna for kirkelig bruk. Roald E. Kristiansen viser i sin analyse av læstadianske forsamlingshus at lyngenlæstadianernes forsamlingshus i langt større grad enn andre læstadianske retningers forsamlingshus nærmer seg kirker i utforming og utsmykking. På denne måten kan forsamlingshusene tolkes inn som del av en lyngenlæstadiansk tilnærming til kirka.

Skepsis til det nye i verden og kirke

1960- og 1970-årene innebærer nye tider i det norske samfunnet. Kvinner gjør seg gjeldende på nye områder, likestilling mellom kjønnene blir et tema og nye ord og temaer som abort og homofili dukker opp. For lyngenlæstadianerne er de nye tidene vanskelige. Slik ser det i alle fall ut i tekster og taler av predikantene. At kvinner kan bli prester i Den norske kirke, framstilles som svært problematisk. Likestilling tolkes som brudd med Guds skaperordning. Det samme gjør abort og likekjønnsseksualitet.

Lyngenlæstadianernes forhold til kirka får i denne perioden flere utfordringer. Tida kjennetegnes for en stor del av kirkelige nyvinninger. De kvinnelige prestene kommer, med Ingrid Bjerkås som den første – i lyngenlæstadianernes bispedømme. Liturgi, bibeloversettelser og salmebøker kommer alle i nye utgaver på 1960- og 1970-tallet. For lyngenlæstadianerne er alle endringene vederstyggeligheter som må avvises. Det samme gjelder kirkas nye orientering mot økumenikk og toleranse. For lyngenpredikantene er dette å anse som å åpne dørene for at den sanne kristne læra skal forsvinne. Prestene som arbeider for å ta inn de nye elementene i de lokale kirkene, opplever sterke konflikter. Hardest går det i den såkalte juletrestriden på Skjervøy i starten av 1970-tallet, der konservative predikanter møter en like sta prest som er klar til å kjempe for det nye i kirka. Her er det nettopp juletreet som blir sakens sentrum. Andre steder blir lyngenlæstadianernes skepsis løst gjennom særordninger. Flere steder, som i Kaldfjord og på Lyngseidet, skal et visst antall gudstjenester gjøres etter gammel liturgi.

Ordene som faller, er harde. PederNyvold skriver i 1961 at alt det nye i verden, herunder kvinnelige prester, er resultat av arbeidet til ”morderengelen” som herjer. I 1999 kaller Andreas Esbensen Rosemarie Køhn, Norges første kvinnelige biskop, for en åndelig heks. Esbensen slår likevel fast at til tross for at kirka er blitt en ruin, har ikke lyngenlæstadianerne annet å gjøre enn å finne seg et hjørne i ruinen.

Splittelse

Etterkrigstida i lyngenlæstadianismen er prega av endringer. Predikantene var mange, flere av dem profilerte og tydelige, og ledelsen forblei lenge udiskutabel. Karl Lunde fra Nordreisa var leder for predikantrådet etter Johnsen. Peder Nyvold fra Skjervøy/Birtavarre overtok i 1968. På Lyngseidet var Halldor Samuelsen en høyt akta predikant, helbreder og lokalpolitiker. Utenfor forsamlingen skjedde det endringer – som skulle påvirke læstadianismen. Kvinnene tok steget ut i lønna arbeidsliv. Kirka blei fornya på mange måter. Politikken blei radikalisert. Ungdommen kom.

På 1980-tallet skjer det endringer i predikantkollegiet. Når kontinuitetsbærere og samlende krefter som Peder Nyvold (1991), Halldor Samuelsen (1986) og Nils Samuelsen (1990) går bort i løpet av få år, preger dette menigheten. Dessuten er det en lang rekke nye predikanter, både høvedsmenn og reisekamerater, som sendes ut i årene rundt 1980. At gamle og sentrale predikanter går bort, er likevel noe som alltid har skjedd innen læstadianismen uten at store konflikter nødvendigvis har ramma menigheten. Når splittelsen skjer nettopp i denne perioden, henger det sammen med andre faktorer i samfunn og forsamlingsliv.

I løpet av 1991 antydes det i Under Vandringen at det er en konflikt mellom noen av predikantene. Da blir det trykt to tekster av Erik Johnsen som begge handler om å holde fred og søke forsoning. Etter hvert blir det klart at konfliktene innad i predikantkollegiet er omfattende. Det viktigste spørsmålet er om det skal tillates predikantene å være uenige. Redaktør P. Sigmund Olsen, som tar over for Erling Saltnes som redaktør i 1989, skriver i 1992 og redegjør for splittelsen. Blant annet trekker han fram at det har vært læremessig uenighet i flere år, og at predikantene kom med en uttalelse i 1987 der de sa seg enige om å være uenige. Det blir et ”kirkemøte”, men bare den ene sida møter opp. I Under Vandringen 6-7/1992 skrives det mer, og begge partene slipper til med sine forklaringer.

På den ene sida befinner de fleste predikantene seg. Disse får tilnavnet – og økenavnet – ”de liberale” av den andre sida. Grunnen er at de ses som å ha forandra syn i forhold til tradisjonen. De får følge av litt under halvparten av menigheten. På den andre sida befinner høvedsmennene Jaklin Sommerstad (1910-2000) og Knut Evanger, tre av kameratene og en rekke forsamlingsholdere seg. Disse får tilnavnet ”fundamentalistene” av den andre sida fordi de nekter å godta en hver form for uenighet internt, og får følge av litt mer enn halve menigheten.

De ”liberale” tar som sitt offisielle navn ”Den luthersk-læstadianske menighet”, mens den andre sida kaller seg sjøl ”Den luthersk-læstadianske menighet – Lyngen-retningen”.

Når det gjelder omtalen av de forskjellige sidene, er det flere betegnelser som kan brukes. En mer nøytral form innebærer å skille mellom ”de konservative” og ”de liberale”, noe som er gjengs i dag. Samtidig er dette veldig relative begreper. De liberale er i liten grad liberale i en større kirkelig og teologisk forstand. Begge retninger må kunne kalles meget konservative. Sosialantropologen Øyvind Eggen skiller mellom modernistene og tradisjonalistene ut fra ideen om at å akseptere flere syn kan kalles moderne, mens avvisningen av en slik tankegang kan kalles tradisjonalistisk. Dette er en for så vidt gyldig inndeling, men innenfor begge retningene finnes både tradisjonalister og modernister. Dessuten vil denne inndelingen implisere at hver enkelt valgte sin fraksjon ut fra dogmatiske overveielser, og dermed nedtone de sosiale sidene ved splittelsen.

En inndeling som definerer ut fra lederne, innebærer betegnelsene ”Esbensen-fraksjonen” og ”Evanger-fraksjonen”. Sjøl om Andreas Esbensen (1917-2008) fra Vadsø, som blei predikant på 1960-tallet, aldri blir leder av predikantrådet i sin fraksjon, hersker liten tvil om at han fra 1992 blir den ideologiske og egentlige lederen. På den andre sida blir Knut Evanger fra Nordreisa leder etter splittelsen. Han fungerer både som reell og formell leder. Spørsmålet om hva som er de beste betegnelsene, krever en større undersøkelse av flere faktorer ved splittelsen. Jeg velger å følge et inntrykk jeg sitter igjen med om at de fleste valgte side dels ut fra sosiale faktorer som familie, bosted og oppvekststed, dels ut fra tilhørighet og tiltro til bestemte predikanter. Dermed ender jeg opp med begrepene Esbensen-fraksjonen og Evanger-fraksjonen.

De sakene som av predikantene framstilles som hovedstridspunkter, handler om skilsmisse og skapelsesdagenes lengde. Begge temaene må ses som uttrykk for noe større. Skilsmisse er et godt eksempel på det Andreas Esbensen på 1960-tallet kalte ”spørsmål som var de fordums vandrere ukjente”, altså temaer som aldri var aktuelle for kirkefedrene og de gamle predikantene. På 1980- og 1990-tallet er skilsmisse blitt et tema i det øvrige samfunnet gjennom en sterk økning i antall skilsmisser. I 1966 er det 67 skilsmisser i Troms. I 1990 er det 392. Fram mot 1990 blir det aktuelt med samlivsbrudd også i den læstadianske menigheten. Innenfor en kristen bevegelse der ekteskapet ses som Guds ordning, og der menn og kvinner defineres ut fra deres roller og funksjoner i ekteskapet, er skilsmissen en utfordring. Spesielt gjelder dette når et samlivsbrudd avløses av et nytt forhold og eventuelt et nytt ekteskap.

Skilsmisse blir i utgangspunktet ikke behandla så ulikt av de to fraksjonene. De forholder seg aktivt til hverandres syn, og formulerer sitt syn gjennom en aktiv benektelse av motparten. Evanger-fraksjonens hovedpoeng er at Esbensen-fraksjonens syn er nytt og innebærer en liberalisering, og at dette vil ”gi anledning til større frihet for kjødet, og føre til ulykke formenighetene”. Esbensen-fraksjonens forsvarer de sitt syn på skilsmisse gjennom en sterk betoning av ekteskapet. Retorisk er dette etter alt å dømme for å møte påstanden om at deres syn innebærer et forsvar for skilsmisse og en nedtoning av ekteskapet. De slår fast at skilsmisse er å anse som brudd med Guds skaperordning. Med dette som bakgrunn, og med begrunnelse henta fra Bibelen og Luther, forsvares skilsmisse og gjengifte etter utroskap. Når denne teksten forholder seg til den andre fraksjonen, er det gjennom aksepten av uenigheten: ”Vi vil likevel ikke fordømme dem som har det motsatte syn av vårt i dette spørsmålet, fordi deres syn likevel ikke rokker ved ’grunnvollen’”.

Et utgangspunkt for en forståelse av splittelsen er modernisering og de fordums ukjente spørsmålene. Når nye spørsmål kommer, kan ikke nødvendigvis de tidligere predikantene gi svaret lenger – om det er Læstadius, Johnsen eller Lunde. Det skapes en åpning der den nye tida med sine nye spørsmål og tema blir satt opp mot gamle dager og tradisjonen. Uten å komme med kritikk av de gamle skapes muligheten for predikanter i samtida til å hevde at de representerer sannheten. Og det åpnes for at flere syn kan eksistere side om side. P. Sigmund Olsen skriver om predikantbrevet fra 1987 at et sentralt poeng der er aksepten for at det eksisterer ulike syn i predikantkollegiet. Gjennom å betone muligheten for uenighet blant predikanter formidles eller skapes en slags relativisering der tradisjonen ikke alltid har svaret, og det er lov å være uenig om noen saker. Fortolkningen fra den andre sida er den motsatte. Predikanten Nils-Einar Samuelsen fra Evanger-fraksjonen sier om splittelsen i et radiointervju i 2003: ”Hvis du først begynner å flytte og tolerere ting utenom det som Skriften godtar, så fører det med seg at du flytter ikke bare den steinen, men steiner følger etter.” Her er det endringer i seg sjøl som settes fram som problemet. En hver form for liberalisering innebærer et steg mot å miste grensene rundt menigheten.

De to fraksjonene representerer to ulike måter å møte ei ny tid på. Endringer i sosial praksis har ført til nye måter å snakke på i menigheten. Når skilsmisser blir aktuelt innen menigheten, blir det et tema hvordan man skal forholde seg til det, og skilsmisse blir forsøkt satt inn i en større teologisk sammenheng. Esbensen- fraksjonens løsning kan ses som en åpning i den forstand at den sterke vekten på predikantenes entydighet og konsensus nedtones. Evanger-fraksjonen representerer et forsøk på å  avvise relevansen av nye sosiale praksiser.

De fleste av predikantene følger Esbensen i splittelsen – fem av sju høvedsmenn og halvparten av reisekameratene. Dermed kan denne fraksjonen fortsette med samme organisasjonsstruktur og stort sett de samme predikantene. Evanger-fraksjonen, derimot, må kalle nye predikanter, nytt predikantråd og til dels nye bedehusstyrer. I denne prosessen blir enighet fokusert på i den grad at dissens ses som å være mot Guds formaninger. Det fører til en betoning av Evangers autoritet, samt til muligheten for å rekruttere nye predikanter. Av de nye predikantene skiller noen seg ut ved å være langt yngre enn sine predikantkolleger. Blant annet er Nils-Einar Samuelsen kun 25 år idet han blir utsendt som predikant. Dette kan ses som at man innenfor Evanger-fraksjonen ønsker å se til tradisjonen og historien. Dette er nemlig ikke utelukkende et brudd med tradisjonen, det er en måte å vende tilbake til den gamle tradisjonen. Generasjonen av predikanter før dem som sørga for splittelsen, blei kalt mens de ennå var unge.

Splittelsen i 1992 fører til at to menigheter kommer ut av det som var en. Skillelinjene og årsakene er både geografiske, sosiale, dogmatiske og knytta til maktrelasjoner. På toppnivå får splittelsen på en måte få konsekvenser – til tross for at det vokser fram en helt ny organisasjon. Predikantrådet og predikantordningen består. Derimot endres organisasjonen og det institusjonelle nivået.

Lyngenlæstadianismen i dag?

Det er forska lite på dagens lyngenlæstadianisme. I min doktoravhandling skreiv jeg om hvordan kjønn er et viktig tema, og at mulighetene for menn/gutter og kvinner/jenter er i stadig endring, samt om hvordan samfunnets generelle debatt og ytringer om kjønn også finner veien inn i læstadianismen. Esbensen-fraksjonen – de liberale – har starta barne- og ungdomsarbeid. Og det ser ut til at Evanger-fraksjonen – de konservative – følger etter. Begge fraksjonene skal kanskje få nye navn. Hvilke navn som nå skal brukes, er en diskusjonssak. I flere av bygdene i Nord-Troms oppleves fraflytting og forgubbing. Hva gjør dette med læstadianismen? I noen av tettstedene, samt i Tromsø, ser det ut til at mange unge holder seg i forsamlingen. Men vi vet ikke så mye om utviklingen. Lyngenlæstadianismen starta som en særlig samisk og kvensk bevegelse, og gikk over til å bli en stadig mer norsk bevegelse. De siste 20 åra har vist en sterk revitalisering spesielt av samisk språk og kultur i Nord-Troms. Hvilke innvirkninger har dette for lyngenlæstadianismen? Spørsmålene er mange. Vi trenger noen som vil være med på å fortelle historiene og finne svarene.

Holmen i Birtavarre 2013: Ei gruppe internasjonale studenter på omvisning får høre om lyngenlæstadianismen på det som er et museum. Er hele lyngenlæstadianismen i ferd med å bli en museumsgjenstand?

New York 2013: En utflytta Nordreisa-væring sitter foran iPaden. Han trykker inn på www.samlinga.net og humrer når han ser bildene av kjentfolk på lyngenlæstadianismens ungdomshelg. ”Af Høiheden Oprundet Er”, nynner han og lengter litt til november og til stevnet i Skibotn.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s